Fullversjon (sendt 28.11.2021) av foreløpig, forkortet innspill (sendt 25.11.2021) til Klimautvalget2050 fra Henrik Sinding-Larsen, forsker, Sosialantropologisk institutt, UiO.

 

Innspillet Klimautvalget presenterer først hovedforslagene og deretter bakgrunn og nærmere begrunnelser for forslagene. Jeg vedlegger også mitt høringsinnspill til «Utkast til Helhetlig klima- og miljøstrategi for UiO» som var utgangspunktet for dette innspillet til Klimautvalget2050. Høringsinnspillet til UiO finnes også som siste innspill under kapitlet «Organisasjon og styringsstruktur» her: https://www.uio.no/om/strategi/miljo-og-klimastrategi/innspill.html .

Hvis jeg hadde hatt mer tid, kunne jeg jobbet med å trimme denne teksten en del, særlig mot slutten. Men for å være sikker på at innspillet ikke kommer inn for sent i forhold til deres frist «helst før 24.11» så sender jeg det inn i sin versjon av 28.11.2021.

Hovedforslag til områder Klimautvalget2050 bør se nærmere på:

(1) Klimautvalget bør i sin rapport gi en beskrivelse og evaluering av relevant akademisk kompetanse som Norge per i dag har for å klare omstillingen til et lavutslippssamfunn i tråd med utvalgets mandat, dvs til et lavutslippssamfunn som samtidig «medverker til ei utvikling som sikrar naturmangfaldet og eit berekraftig velferdssamfunn», og

(2) i forlengelsen av punkt (1) beskrive og vurdere hva Norge mangler og bør ha av slik kompetanse.

I tilknytning til arbeidet med punkt (1) og (2) bør utvalget beskrive og evaluere de institusjonsinterne prosesser og strategier som norske universiteter, høyskoler og forskningsråd er i gang med med tanke på å omstille sin forskning og utdannelse av kandidater i tråd med behovene for en bærekraftig omstilling (se fotnote [1]). Tiltakene institusjonene har kommet frem til må evalueres både med hensyn til relevans, omfang, tidsplan og realisme. En slik evaluering av kunnskapsstatus og status for kunnskapsproduksjon med tanke på det grønne skiftet, bør være en del av arbeidet med den 5-årlige rapporteringen om fremdrift i forhold til Paris-avtalen.

(3) Utvalget bør konkludere sin evaluering med å vurdere om statlige krav eller økonomiske insentiver er nødvendig for å nå målene med hensyn til utvikling av relevant kompetanse. Ikke minst bør utvalget vurdere om tiltak som involverer institusjonsinterne omprioriteringer er tilstrekkelig raske, og om statlige tiltak på kortere sikt er nødvendige for å stimulere de strategiprosessene som allerede er i gang eller er på trappene ved flere institusjoner. Prosessen med strategiplanen for klima- og miljø ved Universitetet i Oslo kan brukes som et eksempel.

(4) Utvalget (gjerne i samarbeid med Norges forskningsråd) bør blant annet som del av sin oppgave med å skape allmenn debatt om overgangen til et bærekraftig lavutslippssamfunn lyse ut midler til et program som ligner på det jeg har foreslått for UiO, gjerne ved alle norske universiteter, hvor oppgaven er å identifisere hva slags «helhetlig og tverrfaglig bærekraftkompetanse» man vil trenge for det grønne skiftet, inkludert mellom hvilke fag det ville være særlig viktig å bygge broer ved å utvikle nødvendig brobyggerkompetanse. En særlig oppmerksomhet må utvalget gi til behovet for ny, radikalt tverrfaglig kompetanse som bygger broer mellom naturvitenskapelige og humanvitenskapelige fag.

Nærmere om bakgrunnen for og utdypning av hovedforslagene.

Om ulike forståelser av hva slags omstilling mandatet ber utvalget ta stilling til.

Hvilken kompetanse utvalget anser som nødvendig for å klare den omstillingen mandat ber om, er avhengig av hvordan mandatet tolkes og ikke minst av hva slags omstilling utvalget mener mandatet viser til. I dette spørsmålet vil det helt sikkert eksistere ulike oppfatninger innad i utvalget som kan følge ulike skillelinjer, som for eksempel akademisk-faglige skillelinjer. En ingeniør kan se den nødvendige omstillingen på en annen måte enn en økonom, en biolog eller en humanist. Ulike oppfatninger av omstillingens natur og omfang kan også følge politiske skillelinjer på tvers av de fag-disiplinære skillelinjene. Forskjeller i alder, kjønn, personlighet, klasse og geografisk tilhørighet kan også spille inn.

Mandatet er et politisk dokument utformet av en sittende regjerning hvor utvalgets rapport skal leveres til en annen regjering. Tiltakene den mottagende regjeringen måtte fatte på grunnlag av denne rapporten skal behandles av et nytt storting, og hele omstillingen vil utvilsomt vare på tvers av en rekke ulike, fremtidige regjeringer og ulikt sammensatte storting.

Jeg tror derfor det vil være nyttig at utvalget i sin rapport eksplisitt og bredt diskuterer og vurderer hva slags type omstilling utvalget tolker at mandatet ber om at utvalget skal forholde seg til. En slik tolkning vil nemlig ha store konsekvenser for hva slags eksisterende og ny kunnskap Norge trenger for å klare omstillingen og utvalget trenger for å gi relevante råd til regjeringen.

Slik jeg leser mandatet, ber det utvalget om å realisere tre hovedmål:

1 Foreslå tiltak [politiske beslutninger] for å redusere klimagasser for å hindre global oppvarming på over 1,5 grader (dvs for å oppfylle Norges forpliktelser iht Paris-avtalen, Klimaloven og øvrige avtaler).

2 bidra til at tiltakene ikke forverrer naturmangfoldskrisen.

3 bidra til at tiltakene ikke forringer velferdssamfunnet.

Særlig det tredje målet gir rom for mange ulike tolkninger. Det er blant annet uklart om velferdssamfunn er forstått som et samfunn med en viss type fordeling, det vil si hvor staten påtar seg et stort ansvar for at ingen faller under et visst minimum av velferd. I så fall handler det om den relative velferden. Men et velferdssamfunn kan også forstås som et samfunn med høy gjennomsnittlige velferd. Da handler det mer om hvor rike vi i snitt er, en form for absolutt velferd. Når mandatet presiserer at man skal sikre et «bærekraftig velferdssamfunn» og i neste setning presiserer at utvalget skal vurdere nytten [vi får anta i forhold til miljø og klima] mot den samfunnsøkonomiske kostnaden [av tiltakene, får vi anta], så tyder det på at mandatet med «bærekraftig velferdssamfunn» også sikter til den absolutte velferden i befolkningen. Mandatet presiserer heller ikke om begrepet «bærekraftig velferdssamfunn» bare omfatter Norge, eller om man ønsker at velferden i et mer internasjonalt perspektiv også skal vurderes.

Omstilling langs flere ulike akser med ulike motsetninger seg imellom.

Jeg ser for meg at de ulike tolkningene av mandatet kan plasseres som posisjoner langs en eller flere akser i et en eller flerdimensjonalt koordinatsystem.

Det kan se ut som mandatet opererer med tre hovedakser: Klima, naturmangfold og velferd. Disse kan på et mer generelt plan forstås som innbyggernes geofysiske, biologiske og sosiale (sosio-økonomiske) omgivelser. Endringer i hver av disse omgivelsene vil påvirke bærekraften til de andre. Et helhetlig bærekraftperspektiv må derfor ta hensyn til alle. Mandatet slutter seg mer eller mindre til et slikt helhetlig perspektiv, men det er noe uklart om noen akser tross alt har høyere prioritet.

I tilfelle to akser, kunne man plassere virkningene av tiltak som påvirket klima og naturmangfold samlet langs en akse som vi med en fellesbetegnelse kunne kalle miljø-aksen, og virkningene av tiltak som påvirket velferdssamfunnet langs den andre aksen.

I tilfelle tre akser, kunne vi splitte miljøaksen i to: en akse for tiltakenes virkning for klima og en akse for tiltakene virkning for naturmangfold.

Det hadde selvsagt vært mulig (og kanskje ønskelig) å splitte både miljøaksen og velferdsaksen i en rekke flere dimensjoner. Men som en hovedtilnærming til tolkningsoppgaven for mandatet, tror jeg det ville være fornuftig å starte med bare to, nemlig miljø-aksen versus velferdsaksen.

Bærekraftbegrepet

Bærekraft som begrep har vært både sentralt og omstridt helt siden det i 1988 ble løftet opp på den globalpolitiske dagsorden av Brundtlandkommisjonen. Flertydighetene i dette begrepet (inkludert mulighet for selvmotsigelser) har også fulgt begrepet siden Brundtland-kommisjonen.

Begrepet bærekraft har en opprinnelse i økologisk teori, hvor bæreevne («carrying capacity») er et mål på den maksimale størrelsen en populasjon kan ha i et begrenset habitat gitt en eller flere nødvendige men begrensede ressurser i dette habitatet. Hvis en ressurs er fornybar, vil bæreevnen med hensyn på denne ressursen kunne vare uten tidsbegrensning. Hvis ressursen ikke er fornybar, vil den på et eller annet tidspunkt gå tom og bæreevnen vil opphøre. Begrepet «ikke bærekraftig» brukes gjerne om ressursbruk som vi vet (på kort eller lengre sikt) vil måtte opphøre pga ressursmangel. Men akkurat hvor kort eller lang den sikten må være for at ressursbruken skal regnes som «ikke bærekraftig» vil kunne vurderes ulikt fra ulike faglige og politiske ståsteder. Dessuten vil slike vurderinger være basert på prediksjoner med ulik grad av usikkerhet. Hvorvidt noe er bærekraftig eller ikke vil derfor alltid være et utsagn beheftet med ulike grader av usikkerhet. Det er blant annet her at tilgang på kunnskap og kvaliteten av kunnskap kommer tungt inn i utvalgets arbeid.

Vitenskap og kunnskap handler grunnleggende sett om prediksjoner. Rasjonell handling viser til handlinger basert på prediksjoner av effekter av handlingene som i ettertid viser seg å bli bekreftet. Irrasjonelle handlinger som er handlinger som gjøres for å oppnå en effekt, og som ikke oppnår ønsket effekt eller kanskje oppnår motsatte effekt. Handlinger blir som regel bare kalt irrasjonelle hvis det var mulig og enkelt å forutsi den virkelige effekten. Hvis rimelig prediksjon ikke er mulig, vil vi være mer tilbøyelige til å kalle en uheldig effekt for «uflaks».

Hvis de kommende tiårene viser at det globale klimaet stiger over 1,5 eller 2 grader og at masseutryddelsen av arter fortsetter i samme akselererende tempo som nå, så virker det urimelig å kalle dette for «uflaks». Det er i høyeste grad et predikert utfall av våre handlinger. Mange av de prosessene vi observerer i naturen lar seg mer eller mindre predikere ved hjelp av naturvitenskap.

Samfunnsutviklingen og hva vi opplever som styrket eller svekket velferd, er betydelig mindre definerbare og predikerbare størrelser. En faktor som påvirker opplevd velferd, er opplevelsen av rettferdig fordeling av grunnleggende goder. Men opplevd rettferdighet samvarierer ikke med nødvendighet med faktisk forbruk sammenlignet med et globalt snitt. Mange norske statsborgere kan oppleve at de har en urettferdig lav velferd sammenlignet med rikere, norske statsborgere. Samtidig kan de oppleve at deres velferd er rettferdig på tross av at avstanden ned til gjennomsnittlig velferd i Malawi er mye større enn opp til rikere nordmenn.

Man må gå ut fra at begrepet «velferdssamfunn» slik det er brukt i mandatet refererer til det norske velferdssamfunnet slik det faktisk er, og muligens også til «velferdssamfunnet» som politisk prosjekt som i større eller mindre grad er realisert i andre deler av verden. Det norske velferdssamfunnet handler både om en politisk besluttet lavere spredning i nivået av velferd (en politisk utjevning av interne forskjeller, relativ velferd) og om en høy absolutt velferd takket være generell økonomisk vekst.

Velferd og bærekraft er uløselig knyttet til både naturgitte forhold og menneskelige verdier og vil derfor humanvitenskapelige kategorier. Omstilling til et bærekraftig samfunn er derfor avhengig av kompetanse i både natur- og humanvitenskaper, og ikke minst i sammenhenger mellom dem.

Synkron versus diakron fordeling og rettferdighet

Relativ velferd handler et stykke på vei om synkront rettferdig fordeling, eller rettferdig fordeling innen den nålevende generasjonen (intra-generational justice), enten det er mellom grupper innad i Norge eller mellom Norge og andre land. Den absolutte velferden handler i større grad om en annen type rettferdighetsdiskusjon, nemlig den om fordeling av velferd mellom generasjoner (inter-generational justice). Diakron fordeling og rettferdighet er spesielt aktuell når det gjelder klima- og naturkrisen.

Et avgjørende skille i forståelsen av hva «bærekraftig omstilling» handler om, er om synkron og diakron rettferdighet betraktes som to sider av samme sak eller om det betraktes som to vesensforskjellige utfordringer som i stor grad må forstås adskilt og løses på måter hvor disse motsetningene tydeliggjøres.

Per i dag nyter vesentlige deler av menneskeheten fordeler av et forbruk som nødvendigvis vil redusere ressurstilgangen for fremtidige generasjoner (diakron fordeling) samtidig som noen gjør det i mye større utstrekning enn andre (synkron fordeling).

Vi kan velge å se dette som ett samlet eller to ulike nullsumspill. Behovet for synkront rettferdig fordeling blir av noen brukt som begrunnelse for vi fortsatt må tillate at de fattigste får brenne kull som i praksis er en omfordeling fra fremtidige til nåværende generasjoner. Vi har vendt oss til å bruke av fremtidige generasjoners knappe ressurser.

Å sette en virkelig stopper for menneskehetens utbytting av fremtidige generasjoner vil representere et brudd med en utvikling som har vart i minst flere hundre år, og antagelig i flere tusen år. Det er en drastisk endring.  Denne endringen i retning bærekraft på global basis innebærer blant annet at befolkningsøkningen stopper opp og helst reverseres. Den eneste måten man antar at dette kan skje på, er at jenter får utdannelse og tilgang til prevensjon og evt abort på linje med jenter i moderne, vestlige samfunn. Motstanden mot å gi jenter slike rettigheter er stor i mange områder i verden og er en kilde til politisk uro, krig og terror, som igjen er et hinder for grønn omstilling.

Både i vårt eget land og i mange andre land, vil en omstilling til reell bærekraft innebære omfattende sosio-kulturelle endringer som vil kreve kunnskapsbaserte, politiske valg av helt andre arter enn den kunnskapen som skal til for å konstruere teknologier for mer utslippsfri bruk av energi.

Om Klimautvalget2050 bare skulle forholdt seg til klimaet og reduksjon av utslipp av klimagasser, så kan man se for seg at den nødvendige kompetansen ville vært konsentrert rundt naturvitenskap (klima), teknologi (utslippsfrie energiløsninger), økonomi og politikk.

Men siden mandatet uttrykkelig sier at klimaløsningene også skal sikre (eller i hvert fall ikke kompromittere) naturmangfoldet og et bærekraftig velferdssamfunn, så er biologi og et fullt spekter av humanvitenskaper også sentrale.

Om å være «løsningsorientert» når man burde vært «problemorientert»

Det er allmenn enighet om at vi mangler kompetanse på en del sentrale felt knyttet til nye teknologiske energiløsninger, for eksempel kompetanse knyttet til karbonfangst og lagring i stor skala, hydrogen som energibærer, mer effektive batterier mm. En del av problemstillingene rundt teknologi er relativt presist formulert. I så fall er det som mangler «løsninger» og det gir mening å være «løsningsorienterte». Men om man har en dårlig forståelse av «problemet», kan det være svært skadelig å være ensidig løsningsorientert. Det kan være oppskriften på å lage løsninger som skaper nye og større problemer på uventede områder. I mange sammenhenger er det som trengs å være mindre «løsningsorienterte» og mer «problemorienterte».

Mange har sammenlignet det grønne skiftet med den industrielle revolusjon. Men det er ikke opplagt at det grønne skiftet ligner så mye på tidligere tiders omstillinger som for eksempel den industrielle revolusjon som bygget på utnyttelsen av fossil energi.

Det blir for enkelt å forstå omstillingen til lavutslippssamfunnet som en form for reparasjon eller behandling av uheldige bivirkninger fra den industrielle revolusjonen. Tilhengere av et slikt syn, er gjerne teknologioptimister: «menneskeheten har klart dette før, og samler vi alle våre smarte hoder, skal vi klare det igjen.»

Det finnes argumenter for at det blir feil eller for enkelt å bruke menneskets tidligere suksesser med teknologisk innovasjon som modell for det som skal redde oss fra klima- og naturmangfoldskrisen.

Jeg håper utvalget seriøst vurderer å se overgangen til et bærekraftig samfunn som et mye mer radikalt brudd med tidligere, historiske omstillinger. Vi står i dag ikke overfor en ny teknologisk revolusjon som ligner på den industrielle revolusjon fra slutten av 1700-tallet.  Vi står derfor overfor en endringsprosess som i tillegg til teknologiske innovasjoner krever helt andre kompetanser, ikke minst knyttet til ulike former for helhetstenkning som er på kollisjonskurs med mye av dagens spesialiserte kunnskap.

Om behovet for en helhetlig tilnærming og hva dette betyr.

Et sentralt begrep i omstillingen til et bærekraftig samfunn er begrepet helhet eller helhetlig. Det gjelder også Klimautvalgets mandatet hvor «heilskapleg» og «sektorovergripande» er sentrale begreper.

Dette bringer meg over på den opprinnelige bakgrunnen for mitt innspill til Klimautvalget: Universitetet i Oslo har nylig hatt første utkast til en «Helhetlig klima- og miljøstrategi for UiO» ute til høring. Mitt innspill til Klimautvalget bygger på mitt arbeid med høringsinnspillet til UiO. (Innspillet til UiO er vedlagt, men finnes også på nettet som siste innspill under kapitlet «Organisasjon og styringsstruktur» her: https://www.uio.no/om/strategi/miljo-og-klimastrategi/innspill.html .)

UiO skriver i sitt utkast til «Helhetlig klima- og miljøstrategi»

«Fremover vil det derfor være behov for kandidater med en helhetlig, tverrfaglig kunnskap, som kan identifisere dilemmaer og interessekonflikter, prioritere på kort og lang sikt, vurdere etiske utfordringer og samtidig ha kunnskap som gir tilstrekkelig grunnlag for beslutninger og handling.» (Utkast til Helhetlig klima- og miljøstrategi for UiO, s. 4. Min utheving i kursiv.)

To sentrale ord som går igjen i UiOs strategi er som nevnt «helhetlig» og «tverrfaglig».  Ordene «heilskapleg», «sektorovergripande» og «inkluderande» spiller noe av den samme rollen i mandatet til Klimautvalget2050.

Helheten kan ikke overlates til enkeltspesialister. Den må ivaretas av tverrfaglige team, som Klimautvalget2050 selv er et eksempel på.

Ledere av slike team, inkludert leder for Klimautvalget, har et særlig ansvar for helheten. Men teamet eller utvalget som helhet vil være begrenset av hvordan de enkelte medlemmene er i stand til å forstå hverandre på en tverrfaglig og helhetlig måte. Tilsvarende bør politikere og andre mottagere av utvalgets rapport i størst mulig grad kunne kommunisere seg imellom med et «helhetlig og tverrfaglig bærekraftfokus» for å bruke et uttrykk fra UiOs strategi.

Etter å ha sett på Youtube-opptak av Jørgen Randers’ innlegg fra zoom-møte med Klimautvalget 8.11.2021, så slår det meg hvilken sterkt negativ rolle Randers mente at rådende samfunnsøkonomer hadde spilt med hensyn til å motarbeide den lavutslippsutredningen han hadde ledet. Han mente at samfunnsøkonomene var fastlåst i oppfatninger om økonomi som ikke svarte til realiteten i den klimakrisen vi nå befinner oss i. De manglet et mer helhetlig blikk på forholdet mellom økonomi, politikk og de virkemidlene økonomene festet lit til. Karbonprising var ifølge Randers et urealistisk virkemiddel i forhold til hvor mye klimakrisen hastet rent økologisk. Vi er i en situasjon hvor markedsmekanismer i mange tilfeller er for trege og upresise for oppgaven vi står overfor. Klimakrisen har både en hastegrad og en langsiktighet som tradisjonell økonomisk teori ikke er utviklet for å håndtere.

Det leder opp til et hovedpoeng i mitt høringsinnspill til UiO som jeg mener også er relevant for Klimautvalget2050.

Her siterer jeg fra mitt UiO-innspill:

Om behovet for brobyggerkompetanse på tvers av natur- og humanvitenskap

«Dagens klima- og miljøkrise er så godt som i sin helhet skapt av ny teknologi utviklet av kandidater med direkte eller indirekte spesialisert universitetsutdannelse. Det som på et tidspunkt i historien så ut som en «løsning» på noen menneskelige problemer (den tidens bærekraftutfordringer) har i ettertid vist seg å ha konsekvenser på helt andre felter enn oppfinnerne av «løsningene» hadde sett for seg. Økologi som felt innen biologien ble politisk viktig først etter at «skadedyrbekjempere» hadde fått herje fritt i lang tid med for eksempel DDT. Det var nettopp «et helhetlig og tverrfaglig bærekraftperspektiv» som manglet da insektmidlet DDT i sin tid ble sluppet fritt i naturen. Tilsvarende blir antibiotika fremdeles hemningsløst brukt i mange sammenhenger. I dag er økologi og føre-var-tenkning mer utbredt, men slik tenkning forutsetter alltid at det finnes tilstrekkelig tverrvitenskapelig oversikt til at man i det minste kan ane hvilke synergier og sammenhenger det er nødvendig å ha et føre-var-perspektiv i forhold til.

Dagens klima- og miljøkrise (dvs. bærekraftkrise) kan derfor i en viss forstand sies å være en konsekvens av en slags «spesialiseringskrise» innen samfunn og akademia. «Utkast til Helhetlig klima- og miljøstrategi for UiO»s ambisjon om «et helhetlig og tverrfaglig bærekraftfokus» kan sees som et tiltak for å motvirke denne «spesialiseringskrisen» i akademia.

Men nettopp den akselererende spesialiseringen gjør det desto mer umulig for en person å oppnå et «helhetlig og tverrfaglig» perspektiv på nesten hvilket som helst område, og i særdeleshet på noe så omfattende og komplisert som bærekraft. Så er spørsmålet om en gruppe spesialister til sammen kan oppnå en slik forståelse? Vel, det kommer an på vilkårene for tverrfaglig samarbeid.

Jeg har tro på at slikt samarbeid i stigende grad vil være avhengig, ikke bare av spesialister, men av spesialiserte, tverrfaglige brobyggere. Disse vil ha noen likheter med dagens forskningsjournalister og formidlere. De vil også ha noen likheter med de få rene spesialister som med sin uvanlige kapasitet dekker flere felter. Men jeg tror at de virkelige brede, tradisjonelle polyhistorer eller renessansemenneskers tid er forbi i akademia. Når det gjelder behovet for «helhetlig og tverrfaglig» kompetanse må det dekkes av en kombinasjon av spesialister og generalister som ikke er generalister på alt, men på utvalgte felt hvor de har en mer spesifikk brobyggerkompetanse. Denne kompetansen er først og fremst tenkt å fungere i forskningsteam sammen med spesialistene. Akkurat hvordan dette må gjøres, må utforskes og utprøves og vil være en del av det foreslåtte programmet [som er tiltaket jeg foreslår til slutt i høringsinnspillet til UiO]. Slik kompetanse vil være særlig aktuelt for radikalt tverrfaglig forskningsledelse.» (Henrik Sinding-Larsen, Høringsinnspill av 1.11.2021 til utkast til «Helhetlig klima- og miljøstrategi for UiO)

Norge vil i flere tiår fremover (i den historiske epoken som vi må anta også i ettertiden blir kalt «det grønne skiftet») trenge mengder av tverrfaglige utvalg og arbeidsgrupper på ulike nivåer og i ulike sektorer, som vil måtte finne «heilskaplege» løsninger på overgangen til et bærekraftig samfunn. Disse gruppene vil ikke bare trenge en spesialister fra hver sin høyspesialiserte fagdisiplin. Det vil også være behov for brobyggere mellom tradisjonelle fag, og for pionerer innen helt nye eller reviderte fag knyttet opp mot et helhetlig bærekraftperspektiv. Personer med slik kompetanse finnes i liten grad i dag. De må utdannes.

Det som preger mange etablerte fagdisipliner som f.eks. økonomi og statsvitenskap, er at deres modeller og teorier har vært utviklet til å ha prediktiv verdi under visse forutsetninger og under visse tidsperspektiver. Våre tradisjonelle akademiske disipliner ble utviklet under andre økologiske og teknologiske forutsetninger enn dem som gjelder i dag. De ble utviklet i en tid da ubegrenset vekst og stadig hardere utnyttelse av naturen var en vinneroppskrift for enkeltpersoner, bedrifter og nasjoner. Verden ble betraktet som et nullsumspill hvor det var legitimt og produktivt med konkurranse hvor den den enes gevinst bygget på den andres tap. Vi er nå inne i en helt ny situasjon hvor det fremdeles vil være vinnere og tapere på den tradisjonelle måten, men hvor andelen av tap som vil ramme absolutt alle er dramatisk stigende.

Stadig oftere skjer det nå helt uventede hendelser hvor etablerte modeller fra tradisjonelle fag bryter sammen. Natur, kultur og samfunn er på vei mot en rekke vippepunkter hvor tradisjonelle modeller for prediksjon kommer til kort. Å lage en sofistikert samfunnsøkonomisk spillteoretisk modell av kostnader og nytte av at Golfstrømmen stopper eller snur gir ikke mening. Potensiell nytte for noen (om det skulle eksistere) er så forsvinnende liten sammenlignet med kostnadene for alle at hele modelløvelsen blir meningsløs.

Når det gjelder klima- og naturmangfoldskrisen, er konsekvensene av å ta feil så enorme at vi må være villige til å satse mye å unngå de største feiltrinnene. Samtidig har vi i en del sammenhenger ikke tid til å vente på ny kunnskap. Men det gjelder det å ikke la seg blende av hastverket i klimakrisen til å ta forhastede beslutninger (for eksempel knyttet til storstilt «geoengineering»). Vi må handle både på kort og lang sikt. Utdanning og forskning må til, ikke bare innen teknologi og hva som er kommersialiserbart på kort sikt, men også på en rekke tverrfaglige felter som har karakter av langsiktig grunnforskning.

UiO er som alle store akademiske institusjoner et stort skip i fart som det er vanskelig å snu selv om man skulle se at et isfjell nærmet seg. Å utdanne studenter tar tid. Å endre professorer og fagdisipliner tar enda lenger tid. Å endre dette ved omprioritering av ressurser innenfra, viser seg oftest å være svært tregt eller bortimot umulig. Endring av dette feltet kan bare skje raskt nok ved friske penger eller vedtak ovenfra.

Norge som helhet er selvsagt et enda større skip. Men Klimautvalget befinner seg nærmere toppen hvor det finnes handlingsrom som ikke finnes lenger nede i det offentlige hierarkiet.

Klimautvalget2050 har som et av sine oppdrag å skape debatt. «Utvalet skal sørge for ein inkluderande prosess og leggje til rette for brei offentleg debatt.» Klimautvalget bør ikke instruere forsknings- og undanningsinstitusjoner, men stimulere til prosesser lik den ved UiO og evaluere de tiltakene som oppstår lokalt.

Jeg foreslår at utvalget (gjerne i samarbeid med Norges forskningsråd) ser om de kan lyse ut midler til et program som ligner på det jeg har foreslått for UiO, gjerne ved alle norske universiteter, hvor oppgaven er å identifisere hva slags «helhetlig og tverrfaglig bærekraftkompetanse» man vil trenge for det grønne skiftet, inkludert mellom hvilke fag det ville være særlig viktig å bygge broer ved å utvikle brobyggerkompetanse.

 

[1] Uttrykket «bærekraftig omstilling» brukes i konteksten av Klimautvalget2050 som synonymt med et lavutslippssamfunn i tråd med utvalgets mandat, dvs omstilling til et lavutslippssamfunn som samtidig «medverker til ei utvikling som sikrar naturmangfaldet og eit berekraftig velferdssamfunn».