Under følger Klimaetaten, Oslo kommunes innspill til Klimautvalget 2050. Innspillet omhandler temaene klimaledelse, kommuners rolle, tilpasning av lovverket, byer som testarena, karbonfangst, negative utslipp og skog og arealbruk.

Oppsummering

  • Utvalget bør vurdere hvordan nasjonal klimaledelse og –styring kan styrkes. Statlig forvaltning bør integrere klimaledelse i sin organisering, som sikrer at alle departementer og underliggende etater har eierskap til og følger opp nødvendige klimatiltak.
  • Utvalget bør se på hvordan klimahensyn kan integreres og vektlegges tungt i alle beslutninger. Det er viktig at dette gjøres tidlig for å unngå feil-investere i infrastruktur og regulere arealer til formål som ikke er tilpasset lavutslippssamfunnet.
  • Utvalget bør også integrere klimakommunikasjon i sin utredning. Kommunikasjon som viser folk og næringsliv hva de kan gjøre og hvorfor, er viktig for å endre adferd.
  • Utvalget bør se på hvordan lover og forskrifter bør endres for å reflektere den kraftige omstillingen som hele samfunnet må gjennom. Regelverket må sikre at klimahensynet vektlegges tungt i alle relevante offentlige beslutninger. Det må være sterkere kobling mellom klimaloven og ulike sektorregelverk. 
  • Utvalget bør belyse hvordan kommunene kan gis et tydeligere og større handlingsrom for å vedta nødvendige klimatiltak. Plan- og bygningsloven er særlig viktig og må styrkes som klimaverktøy.
  • Oslos ambisiøse klimamål om å kutte 95 prosent av klimagassutslipp innen 2030 gjør byen til en unik testarena for nullutslippssamfunnet. Klimautvalget 2050 bør se på muligheter og utfordringer som erfares i Oslo og andre områder med ambisiøse klimamål.
  • Oslo ser utfordringer innen transport, bygg og anlegg som krever endring av nasjonale rammevilkår. Utvalget bør se på hvordan elektrifisering kan forseres og hvordan tilstrekkelig strømkapasitet kan sikres.
  • Utvalget bør vurdere hvordan langsiktige virkemidler og insentiver bør innrettes for å sikre en fungerende verdikjede for karbonfangst og lagring fra avfallsforbrenning.
  • Med riktige insentiver kan byer som Oslo spille en viktig rolle for karbonnegative løsninger som kompenserer for de utslippene verden og Norge ikke klarer å kutte. Utvalget bør se nærmere på hvordan slike insentiver bør innrettes.
  • Utvalget bør se på tiltak som reduserer avskoging i Norge. Dette kan ha stor klimaeffekt også på kort sikt. Utslippsgapet etter Norges 2030 utslippsforpliktelse for skog- og arealbrukssektoren skyldes i stor grad permanent avskoging til utbygging, vei og annen infrastruktur.
  • Utvalget bør også se på hvordan regelverket bør innrettes for å sikre at myr ikke dreneres eller bygges ned, verken for nydyrkings- eller utbyggingsformål.
  • Klimatiltak i skog må også bidra til å løse naturkrisen. Utvalget bør se på hvordan tiltak for å øke opptaket i skogen kan innrettes helhetlig slik at man ivaretar både karbonlagring, klimarisiko og naturmangfold. Det er mulig å kombinere disse hensynene samtidig som man sikrer skogråstoff til det grønne skiftet. Klima- og naturpåvirkning av ulike typer skogsdrift bør belyses. Erfaringer fra Oslo kommunes skogsdrift viser at en flersjiktet og mer naturlig utviklet skog også kan gi lønnsom skogsdrift med høy produksjon.
  • Utvalget bør utarbeide sektorvise målbaner som viser hvordan klimamålene i 2030 og 2050 nås. Målbanene vil være viktig verktøy for å se hvilke sektorer hvor det haster å finne tiltak for å oppnå målene.

 

Klimaetatens innspill

Dersom Norge skal lykkes med å redusere klimagassutslippene med 90-95 % innen 2050, så må arbeidet intensiveres nå. Mange tiltak krever langsiktig planlegging og investering, og kan l ta lang tid før de oppnår klimaeffekt. Vi er avhengige av riktige prioriteringer i dag for at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Vi ber derfor utvalget komme med tydelige anbefalinger om hva som må gjennomføres de neste årene. Videre ber vi utvalget vurdere innretning av alle tiltak for å sikre gjennomførbarhet. Klimatiltak og –virkemidler må innrettes også med henblikk på sosiale hensyn slik at man oppnår allmenn aksept for omstillingen. Under følger våre innspill til de  temaene vi mener det er viktigst at klimautvalget fokuserer på i startsfasen.

 

Klimaledelse

Klimautfordringen er sammensatt. Den handler om utslipp fra fossile forbrenningsprosesser, om utslipp og opptak av karbon i vegetasjon og jordsmonn, om utslipp knyttet til de varene og tjenestene som innbyggere benytter seg av og om energibruk. I tillegg handler den om klimavennlig byplanlegging og –utvikling og vår tilpasning til forventede klimaendringer. For å lykkes i klimaarbeidet er det behov for en tydelig styring og en koordinert tilnærming på tvers av sektorer. Det er behov for en tydelig klimaledelse av statlig forvaltning. Staten bør integrere klimaledelse i sin organisering. Utvalget bør se nærmere på innrettingen av et internt styringssystem forankret på øverste nivå, som sikrer at alle departementer og underliggende etater har eierskap til og følger opp nødvendige klimatiltak.

 

Staten bør ha en aktiv rolle for å øke kunnskap om klimatiltak og klimaomstilling. Både nasjonale og kommunale klimamål vil innebære at store deler av befolkningen og næringslivet må gjennomføre store og små atferdsendringer.  Skal vi lykkes med å nå målene som er satt, må både privatpersoner, næringsliv og det offentlige bidra og ha mer klimavennlig atferd enn i dag. De må få vite hva de kan gjøre og hvorfor – og her spiller kommunikasjon en viktig rolle. For det er ikke slik at alle tiltak som kreves bare kan vedtas. Vi er avhengig av at folk endrer atferd også på områder som ikke er regulert økonomisk eller juridisk.

 

Godt kommunikasjonsarbeid kan være med på å redusere noen av barrierene for å nå målene, og gi motivasjon og konkrete råd for hvilke tiltak som kan gjøres. Gjennom god kommunikasjon om klimaendringer og klimatiltak kan staten bidra til å skape forståelse og motivasjon for hvorfor og hvordan klimatiltak og atferdsendringer er nødvendige. Kommunikasjonen må være relevant, forståelig og gjenkjennbar slik at folk kan inspireres til å gjøre gode klimavennlige valg i hverdagen.

 

Klimabudsjett er et styringsverktøy på klimaområdet som ble innført i Oslo kommune fra og med budsjettåret 2017. Klimabudsjettet er en integrert del av kommunebudsjettet og skaper tydelighet om hvilke klimatiltak som skal gjennomføres, hvor ansvaret for gjennomføring av tiltakene ligger og hvilken utslippsreduserende gevinst som forventes av tiltakene. Budsjettet skaper også klarhet i hvorvidt de samlete klimatiltakene står i forhold til vedtatte klimamålsettinger eller om det er behov for ytterligere tiltak for å sikre måloppnåelse. I tildelingsbrev til virksomheter som har ansvar for tiltak i klimabudsjettet, legges det inn føringer, resultatindikatorer og måltall for gjennomføring av klimatiltak. Det legges også klimaføringer med tilhørende veiledning i budsjett- og rapporteringsrundskriv som sendes til alle kommunens virksomheter. Utarbeidelse av klimabudsjett og oppfølging og gjennomføring av tiltak er en integrert del av kommunens ordinære budsjett- og rapporteringsprosess. Det kan være elementer i Oslos klimabudsjett som kan brukes som modell for det nasjonale styringssystemet som skal innføres for rapportering på klimamålene i tråd med klimaloven.

 

Raske utslippskutt, i tråd med målene i Parisavtalen, innebærer at klimavurderinger må ligge til grunn for alle beslutninger som gjøres. Likeledes må behovet for å tilpasse Norge til et endret klima ivaretas i alle relevante beslutninger, slik at vi unngår å «bygge oss inn i» framtidige problemer. Planprosesser, investeringsbeslutninger og anskaffelser vil være sentrale prosesser der hensynet til klima må forsterkes. For å lykkes med integrering av klimahensyn i disse prosessene må veiledning og styringsverktøy videreutvikles. Dette haster skal vi unngå å låse inn arealer og infrastruktur som ikke er tilpasset omstillingen til lavutslippssamfunnet.

 

Den teknologiske utviklingen muliggjør nye løsninger på tvers av tradisjonelle sektorer, og dette krever nye metoder og verktøy for samhandling og samarbeid. Et tett samarbeid mellom privat og offentlig sektor, akademia og sivilsamfunnet er av avgjørende betydning dersom Norge skal bli et nullutslippssamfunn.

 

Offentlige myndigheter har et viktig ansvar som pådriver og tilrettelegger for gode løsninger. Staten og kommunene må fremme mer klimavennlig atferd i næringslivet gjennom strategisk bruk av markedsmekanismer (herunder anskaffelser og investeringer), insentiver og reguleringer. Det er behov for å videreutvikle nasjonale veiledninger og verktøy for å vurdere miljø- og klimakriterier slik at det blir enklere for offentlige myndigheter å vurdere ulike tilbyderes løsningsforslag i offentlige anskaffelser.

 

Kommunens rolle i klimaarbeidet må styrkes

Klimaetaten viser til omtalen i Klimakur 2030 om kommunenes rolle i klimaarbeidet. Kommunene kan i sine roller som samfunnsutviklere, myndighetsutøvere, tjenesteytere, innkjøpere, eiere og driftere, påvirke ulike klimatiltak, enten fordi de er pådrivere og tilretteleggere, eller fordi de kan hindre gjennomføringen av tiltak.

 

Klimakur pekte på fem punkter som kan bidra til å styrke rammevilkårene for lokalt klimaarbeid, og kommunenes rolle som klimaaktør:

 

  1. Gi kommunene en tydelig rolle i klimapolitikken – forventninger og verktøy
  2. Økt og enkelt tilgjengelig økonomisk støtte til kommuner – til omstilling og investeringer
  3. Tydeliggjøre og utvide det juridiske handlingsrommet, spesielt innenfor plan- og bygningsloven
  4. Satse på offentlige anskaffelser – sikre etterlevelse og implementering av klimahensyn
  5. Vurdere å innføre klarere krav til rapportering og systematisk integrering av klimahensyn i kommunens beslutningssystemer.

 

Klimaetaten ber utvalget se hen til kommunenes rolle i sin utredning, slik at kommunene kan fylle sitt potensiale som foregangsaktører i klimaarbeidet.

 

Tilpasse regelverket til lavutslippsomstillingen

Byrådet i Oslo kommune ønsker sterkere virkemidler for klimaomstilling på nasjonalt nivå. Regulatoriske virkemidler er styringseffektivt og nødvendig for å kunne nå målet om lavutslippssamfunnet i 2050. Lover og forskrifter bør gjennomgås for å reflektere den kraftige omstillingen samfunnet må gjennom.  Det er behov for en tettere kobling mellom klimaloven og ulike sektorregelverk. Som en del av denne gjennomgangen må kommunene gis et tydeligere og større handlingsrom til å vedta nødvendige klimatiltak.

 

Plan- og bygningsloven et av kommunenes viktigste virkemidler i klimaomstillingen. Utvalget bør se på hvordan loven bør endres og tydeliggjøres for at den skal fungere godt som klimaverktøy. FNs bærekraftsmål for klima og miljø er grunnleggende for å nå de andre bærekraftsmålene. Klima- og miljø bør derfor ha en særstilling i arealplanlegging. Planmyndigheten bør ha en lovfestet plikt til å legge avgjørende eller tung vekt på klima- og miljø i plansaker. Det er et særlig behov for å tydeliggjøre kommunens handlingsrom til å stille konkrete klimakrav i arealplaner, både til bygge- og anleggsfasen og til bruksfasen. En gjennomgang av loven kan ta utgangspunkt i evalueringen av plan og bygningsloven i forskningsprosjektet EVAPLAN[1] og byenes arbeid med reguleringer de siste årene.

 

Andre konkrete eksempler på regelverk som utvalget bør se på:

  • Forbudet mot bruk av mineralolje til oppvarming og byggtørk bør utvides til også å omfatte bruk av andre fossile kilder som naturgass og propan, for å sikre at forbudet får den tilsiktede klimaeffekten.
  • Vegtrafikkloven bør endres slik at kommunene får myndighet til å forby kjøring med bensin- og dieselbiler i avgrensete soner (nullutslippssoner).
  • Yrkestransportloven og regelverket for ruteløyver for buss bør klargjøres slik at fylkeskommunen har et tydelig handlingsrom til å stille klimakrav i ruteløyver også for kommersielle bussruter.
  • Regelverket for håndtering av næringsavfall bør gjennomgås med sikte på hvordan fossilandelen i avfallet kan reduseres, med en vurdering av kommunenes rolle i dette. De foreslåtte kravene i avfallsforskriften om utsortering av plast i husholdningsavfall og husholdningslignende avfall bør utvides til å gjelde alt næringsavfall.

 

Byer som testarena for lavutslippsløsninger

Oslo skal redusere klimagassutslippene med 95 prosent innen 2030. Slik sett vil Oslo fungere som en testarena for hvordan lavutslipps-Norge kan være i 2050. Det er særlig noen områder vi ønsker å trekke fram, hvor Oslo har kommet langt sammenlignet med resten av landet. I disse områdene ser vi både muligheter og utfordringer som vi mener Klimautvalget 2050 bør se nærmere på.  Vi understreker også i denne forbindelse viktigheten av at kommunenes rolle i klimaarbeidet styrkes, jf. omtale over.

 

Oslo som Pilotby for utslippsfri tungtransport
Det følger av Oslos klimastrategi som er vedtatt av bystyret, at alle varebiler skal være utslippsfrie og at all tungtransport i Oslo skal være utslippsfri eller bruke bærekraftige fornybare drivstoff innen 2030. Videre er det vedtatt at kommunen sammen med transportnæringen vil gjøre Oslo til en pilotby for utslippsfri tungtransport, og legge til rette for flere energistasjoner.  Dette betyr at Oslo skal være en ledende by i både Norge og Europa i overgangen til fornybare drivstoff for lastebiler og andre tunge kjøretøy. Så langt i 2021 er markedsandelen til elektriske- og biogass-lastebiler i Oslo 10 prosent av alle solgte lastebiler, mens denne andelen ligger på 4 prosent i Norge (inkludert Oslo). Det er særlig for andelen elektriske lastebiler at Oslo skiller seg fra resten av landet. Andelen elektriske lastebiler nyregistrert i Oslo er på 6 prosent i 2021, mens den kun er på én prosent nasjonalt. Grunnen til at Oslo ligger langt fremme på elektrifisering av tungtransporten er særlig klimakrav i anskaffelser og miljødifferensiering i bomringen. En rask elektrifisering av dette segmentet byr likevel også på utfordringer. Det finnes per i dag ikke ladestasjoner som er tilpasset tunge kjøretøy. Dermed tvinges de elektriske lastebilene inn på ladestasjoner som er ment for personbiler.

 

Transportnæringen i Oslo har vist at de er positive til å skifte til fornybare drivstoff, men de oppgir lade- og fylleinfrastruktur som en av de største barrierene for overgang til fornybar transport. Ladeoperatører og energistasjonsselskaper viser til store kostander (blant annet ved anleggsbidrag og effektledd i nettariff) ved å etablere ladere for dette segmentet. I tillegg er svært lite areal tilgjengelig langs hovedvei-nettet i Oslo-området, hvor lade- og fylleinfrastruktur for tungtransporten bør ligge. Dette er ekstra utfordrende ettersom lade- og fylleinfrastruktur er arealkrevende sammenlignet med andre segmenter. Slike barrierer blir nødvendig å løse i Oslo fremover dersom vi skal nå målet om å redusere klimagassutslippene med 95 prosent innen 2030. Slik sett fungerer Oslo som en testarena for hvordan elektrifisering og overgang til fornybare drivstoff av tungtransporten kommer til å være for resten av Norge.

 

Oslo er verdensledende på utslippsfrie bygg- og anleggsplasser
Det følger videre av Oslos klimastrategi  at bygge- og anleggsvirksomheten i Oslo skal bli fossilfri, deretter utslippsfri innen 2030. Bygge- og anleggssektoren i Oslo står for omtrent 20 prosent av de direkte klimagassutslippene i kommunen. Kommunen og flere private aktører har i flere år praktisert fossilfrie bygge- og anleggsplasser. I 2019 gjennomførte Oslo kommune verdens første utslippsfrie anleggsplass i Olav Vs gate i Oslo, som ble gjennomført elektrisk. Utslippsfrie anleggsmaskiner vil ikke bare redusere klimagassutslipp, men også gi bedre lokal luftkvalitet, redusere støy, i tillegg til et bedre fysisk arbeidsmiljø på byggeplassen. Dersom Oslo skal nå målsetningen om at alle bygge- og anleggsplasser innenfor kommunens grenser er utslippsfrie innen 2030 vil det kreve en utvikling i tilbud av maskiner og at det er nok tilgjengelig strømkapasitet. Oslo er dermed avhengig av at stadig flere både nasjonalt og internasjonalt etterspør utslippsfrie maskiner. Samtidig må endringer i rammeverk for nettselskaper vurderes, for å fremme elektrifisering av sektoren. Teknologiutvikling som kan sørge for mindre nettutbygging (f.eks. batterier) vil også kunne være sentralt for målsetningen skal nås.

 

Karbonfangst og negative utslipp

Karbonfangst og lagring (CCS) og løsninger for negative utslipp er avgjørende for å nå 1,5-gradersmålet. Karbonfangst og lagring må imidlertid ikke forsinke utfasingen av fossile energikilder og grønn omstilling. Virkemidler og satsning på teknologi for karbonfangst bør fokusere på sektorer som ikke har realistiske alternativer for utslippskutt.  Karbonfangst- og lagring på utslipp fra avfallsforbrenning ar avgjørende for at Oslo og andre store byer skal nå ambisiøse klimamål. På nasjonalt nivå utgjør avfallsforbrenning omtrent 10 prosent av de ikke-kvotepliktige utslippene.

 

Store deler av avfallet som brennes er fossilt. Fangst og lagring (CCS) av CO2 fra dette avfallet vil bidra til å oppfylle Norges klimaforpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor. Andre deler av avfallet stammer fra biologisk materiale. Fangst og lagring av CO2 av dette avfallet anses som bio CCS og vil bidra til negative utslipp. Forbrenning av biologisk materiale anses som klimanøytralt og teller som null i utslippsregnskapet. Med karbonfangst og lagring av utslipp fra bio-CO2 får man negative utslipp.  Ifølge Klimakur 2030 vil bio-CCS kunne redusere utslippene av bio-CO2 med 2,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter i perioden 2021-2030. For at disse utslippsreduksjonene skal kunne inkluderes i Norges utslippsforpliktelser må FNs og EUs regelverk for bokføring av negative utslipp endres. Regelverksendringer vil ifølge Klimakur 2030 også kunne bidra til økt satsing på bio-CCS utenfor Norge. Dette er ifølge FNs klimapanel og Klimakur 2030 også en avgjørende løsning for å nå 1,5-gradersmålet.

 

Karbonfangst og -lagring fra avfallsforbrenning er relevant også for EU. Avfallsforbrenning i EU gir mer klimagassutslipp enn Norges samlede utslipp. Utslippene er forventet å øke framover. EU har i dag 500 000 avfallsdeponier og kun 450 avfallsforbrenningsanlegg som ligner på Klemetsrud. EU har vedtatt å stramme inn reglene for deponering av avfall. Det gir et økt behov for avfallsforbrenning da det vil være avfall som ikke kan gjenvinnes eller resirkuleres i tråd med EUs avfallshierarki og mål om sirkulær økonomi. Avfallsforbrenning med CCS er det eneste alternativet for å redusere utslippene når avfallet først har oppstått. Fangst og lagring av CO₂ fra avfallsforbrenning vil sikre en bærekraftig og klimavennlig håndtering av det avfallet som ikke kan gjenvinnes eller resirkuleres, i tråd med EUs mål om karbonnøytralitet innen 2050.

 

Det er i dag ingen virkemidler som dekker karbonfangst og -lagring etter demonstrasjonsstadiet. Avfallsforbrenningsanlegg har i dag heller ikke insentiver for bio-CCS. Etter hvert som løsninger og markedet for CCS modnes, vil behovet for statlig støtte avta. Som Klimakur 2030 også påpeker, så kan framtidige prosjekter etter hvert drives av generelle virkemidler – som avgifter eller annen prising – dersom disse er sterke og treffsikre nok. Det er behov for å få på plass slike insentiver raskest mulig for å sikre de investeringene som er nødvendig. Et første steg er å prise utslippene fra avfallsforbrenning, enten gjennom avgift eller gjennom å inkludere av avfallsforbrenning i EUs kvotesystem. For å stimulere til bio-CCS og karbonfangst på avfallsforbrenning er det også behov for regnskaps- og bokføringsregler som krediterer negative utslipp både internasjonalt og nasjonalt.

 

Med riktige insentiver kan byer som Oslo spille en viktig rolle for karbonnegative løsninger som kompenserer for de utslippene verden ikke klarer å kutte. Utvalget bør se nærmere på hvordan slike insentiver bør innrettes. Bærekraftig arealbruk vil være en viktig forutsetning og vilkår for et slikt arbeid.

 

Skog og arealbruk

Karbonrike arealer som skog og myr har en helt sentral rolle i klimaarbeidet, både for karbonlagring og klimatilpasning. Hensynet til naturmangfold inngår også i arbeidet med klimatilpasning. Arealbruksendringer som nedbygging av myr og avskoging er en sentral årsak til både klimakrisen og naturkrisen. Utvalget bør se på hvordan regelverket bør innrettes for å sikre at drenering og ødeleggelse av myr ikke tillates, verken for nydyrkingsformål eller utbygging av vei og annen infrastruktur, bolig, næringsutvikling m.m.

 

Avskoging bør også unngås. Basert på fremskrivningene i Solberg-regjeringens klimaplan[2], vil skog- og arealbrukssektoren få et bokført utslipp på 18 mill. tonn fra sektoren i 2030. Dette er medregnet bruk av kompensasjonsmekanismene i skogregelverket. Utslippsgapet kommer i tillegg til behovet for utslippskutt som følge av Norges utslippsforpliktelse etter EUs innsatsfordelingsforordning. Uten bruk av kompensasjonsmekanismene under EUs skog- og arealbruksregelverk så vil de bokførte utslippene fra sektoren være på rundt 27 mill. tonn i 2030. Med forslaget til innstrammet regelverk i forbindelse med EUs “Fit for 55” og skjerpete skogforpliktelser for landene, så antar vi at dette utslippsgapet vil øke. Avskoging, det vil si permanent omdisponering av skogarealer til andre formål, står for størstedelen av disse utslippene. Virkemidler for å unngå eller begrense avskoging er derfor helt sentralt og vil ha effekt også på kort sikt.

 

Virkemidler for å øke opptaket i forvaltet skog bør innrettes helhetlig slik at de både hensyntar behovet for skogråstoff i det grønne skiftet, opptak og karbonlagring, samtidig som man sikrer skogens evne til klimatilpasning og naturmangfold.  I denne sammenheng bør man vurdere hvordan ulike former for skogsdrift og hogst påvirker karbonlagring både i trær og jordsmonn. Videre bør det utredes om og hvordan klimatiltak for skogsektoren også bidrar til redusert klimarisiko, slik at skogen rustes til å møte klimaendringene. Dette er viktig også for en langsiktig sikring av karbonlageret i skogen. En variert og mer naturlig utviklet skog vil stå sterkere i møte med lengre tørkeperioder og ekstremvær sammenlignet med ensartet bestandsskog preget av monokultur og flatehogst. De fleste tiltakene for økt opptak som er utredet på nasjonalt nivå, f.eks tettere planting og gjødsling er tilpasset et intensivt og ensartet bestandskogbruk.  En mer variert og flersjiktet skog med kontinuerlig og rikt plantedekke på skogbunnen vil gi et rikere og mer robust økosystem og økt karbonlagring i jord. Det er behov for enda mer kunnskap om karbonlagring i jord.

 

Oslo søker å innrette skogsdriften i kommuneskogen på en måte som er bra både for klima, natur og friluftsliv. Skogsdriften skal simulere naturlig skogdynamikk. Hogstformen er lukket og flatehogst praktiseres i liten grad, kun for små flater. Skogsdriften i Oslo er også lønnsom og gir høy produksjon. Dette viser muligheten for å kombinere hensyn til karbonlagring, klimatilpasning og naturmangfold med behovet for en lønnsom skogsdrift og uttak av skogråstoff til det grønne skiftet. Balansering av flere hensyn er helt nødvendig i møte med både klimakrisen og naturkrisen. Se nærmere Klimaetatens og Bymiljøetatens vurderinger av hvordan klimahensyn kan inkluderes i forvaltningen av kommuneskogen i fotnote[3].

 

Sektorvise målbaner – planer for utslippskutt ned til 90-95 prosent i 2050

Klimaetaten påpeker at ikke alle utslipp kan gå like raskt til null. Utvalget bør derfor vise sektorvise målbaner for klimagassreduksjon frem mot 2050. Målbanene må også ta høyde for at klimamålet om å redusere utslippene med 55 prosent innen 2030 skal nås. Målbanene vil være viktige verktøy for å se hvilke sektorer hvor det haster å finne tiltak for å oppnå målene. Klimakur kan være en viktig kilde her for hvilke utslipp det er mulig å redusere frem mot 2030. Ettersom ambisjonsnivået er økt fra 50 til 55 prosent vil det imidlertid kreves ytterligere tiltak sammenlignet med det som er skissert i Klimakur 2030.

[1] https://www.oslomet.no/forskning/forskningsprosjekter/evaluering-av-plan-og-bygningsloven-evaplan-2008

[2] https://www.regjeringen.no/contentassets/a78ecf5ad2344fa5ae4a394412ef8975/nn-no/pdfs/stm202020210013000dddpdfs.pdf

[3] https://www.klimaoslo.no/wp-content/uploads/sites/88/2021/03/Inkludering-av-klimahensyn-i-Oslo-kommunes-skoger.pdf