Framtiden i våre hender takker for muligheten til å komme med innspill til Klimautvalget 2050, som skal gjøre en helhetlig utredning av veivalgene Norge står overfor for å nå klimamålet i 2050. Utvalget ber i første omgang om tilbakemelding på blant annet hva det er nyttig at utvalget ser på.

 

Framtiden i våre hender mener utvalget blant annet bør besvare følgende spørsmål:

  1. Hvilke modeller eller visjoner for samfunnsutvikling skal vi styre etter for å lykkes både med klimamålene våre mot 2050, sikre naturmangfoldet og et bærekraftig velferdssamfunn?

Å begrense klimaendringer er vår mest akutte og presserende miljøutfordring i tiårene som kommer, men årsakene bak, kildene til de menneskeskapte klimaendringene og konsekvensene av dette henger tett sammen med flere av de andre store miljøutfordringene som truer livsgrunnlaget vårt og det bærekraftige velferdssamfunnet. Tap av natur og naturmangfold er ett eksempel på dette. Men vi står overfor flere store utfordringer som er tett sammenvevde og i stor grad forsterker hverandre. For eksempel overforbruk av nitrogen og fosfor som fører til eutrofiering, men som også fører til dannelse av lystgass. Stockholm Resilience Centre har utviklet en modell for å synliggjøre statusen på miljøutfordringene vi står overfor og som påvirker menneskesamfunnet globalt. Denne modellen kalles planetens tålegrenser. For å synliggjøre hvordan disse naturbaserte tålegrensene samspiller med et bærekraftig velferdssamfunn har økonomiprofessor ved Oxford Universitet Kate Raworth utviklet en modell som kalles smultringmodellen. Denne modellen integrerer sosiale og grunnleggende menneskelige behov i analysen av planetens tålegrenser og kan dermed utvikles slik at den kan fungere som styringsverktøy på ulike samfunnsnivå[1].

 

Når behovene for omstilling er så omfattende og utfordringene vi står overfor så sammenvevde vil vi ha behov for nye mål for samfunnsutviklingen, nye verktøy, nye målemetoder og nye beskrivelser eller fortellinger om hvilken visjon vi styrer etter. Klimautvalget 2050 bør synliggjøre behovet for nye visjoner, mål og målemetoder for samfunnsutviklingen som gjør det mulig å styre mot et bærekraftig velferdssamfunn i et langsiktig perspektiv.

 

  1. Hvordan skal vi måle samfunnsøkonomisk nytte og kostnad?

Utvalget skal vurdere måloppnåelse og nytte i forhold til den samfunnsøkonomiske kostnaden. Til grunn for politiske beslutninger ligger det vurderinger av kostnadseffektivitet. Men hvordan regner vi på kostnadseffektivitet i årene frem mot 2050 på en måte som integrerer behovet for å kutte klimautslipp, sikre naturmangfold og et bærekraftig velferdssamfunn?

 

Klimarisikoutvalget (2018) anbefalte at beslutningsgrunnlaget for offentlige investeringer bør styrkes. Utvalget peker på at Finansdepartementet har fastsatt prinsipper og krav ved utarbeidelse av samfunnsøkonomiske analyser for å bidra til kvalitet og sammenlignbarhet i analysene. Dette rammeverket krever at alle vesentlige risikofaktorer skal tas hensyn til, men klimarisikoens særtrekk gjør at utvalget anbefalte at det utarbeides ytterligere veiledning for å sikre at klimarisiko faktisk integreres ordentlig i beslutningsgrunnlaget ved viktige offentlige investeringsbeslutninger, samt i ledelse og økonomistyring for offentlig virksomhet2.

 

Siden da har Finansdepartementet supplert rundskrivet om prinsipper og krav ved utarbeidelse av samfunnsøkonomiske analyser med regler for verdsetting av klimagassutslipp i samfunnsøkonomiske analyser. Finansdepartementet skal årlig oppdatere prisbaner på karbonprisen som skal anvendes i analysene.

 

Men dette er ikke tilstrekkelig for å sikre at klimarisiko integreres ordentlig i beslutningsgrunnlaget ved viktige offentlige beslutninger frem mot 2050. Klimautvalget bør beskrive og anbefale endringer i hvordan vi regner på kostnadseffektivitet i årene frem mot 2050 slik at kostnadene av å ikke lykkes i klimapolitikken og å bevares naturmangfold integreres i analysene.

 

  1. Hvordan balansere overforbruket av ressurser?

Globalt tar vi ut og forbruker flere ganger så mye ressurser fra jorda som jorda har evnen til å regenerere årlig. Det er ikke mulig å separere klimaomstilling og naturtap fra ressursforbruket vårt. De to problemstillingene må sees i sammenheng fordi vi slipper ut klimagasser når vi utvinner, produserer, forbruker og avhender ressurser og fordi vi bygger ned natur for å utvinne flere ressurser. Den sirkulære omstillingen er derfor også et vesentlig element i omstilling til et lavutslippssamfunn og til det bærekraftige velferdssamfunnet.

 

  1. Er det nasjonal eller global måloppnåelse som skal ligge til grunn for norsk politikk frem mot 2050?

Hvilke konsekvenser kan et for snevert fokus på norsk måloppnåelse i politikkutviklingen få for norsk konkurransekraft og verdiskaping?

For at vi skal lykkes med å holde den globale temperaturøkningen til under 1,5 grader, må de globale utslippene reduseres til omtrent null i 2050. Jo høyere temperaturøkning, desto høyere kostnader globalt og nasjonalt for å håndtere klimaendringene. At alle andre land også lykkes med omstillingen til et lavutslippssamfunn er derfor i Norges interesse, samtidig som måten andre land omstiller seg på har konsekvenser for norsk konkurransekraft og verdiskaping. Vi mener at et for snevert fokus på at de norske territorielle utslippene skal kuttes med 90-95 prosent innen 2050 sammenlignet med 1990, kan føre til beslutninger som gjør at vi ikke vil lykkes med å kutte tilstrekkelig klimagassutslipp andre steder i verden, og/eller beslutninger som ikke vil skape verdier og som svekker norsk konkurransekraft fordi andre land lykkes i sin omstilling til lavutslippssamfunnet.

 

For eksempel: dersom vi kun fokuserer på norske klimamål er det i teorien fullt mulig å se for seg at vi velger å beholde olje- og gassproduksjon også etter 2050 dersom hele sokkelen er elektrifisert. Men er det fornuftig med tanke på norsk konkurransekraft og verdiskaping å bruke knapphetsgoder som fornybar kraft på å få til utslippsfri produksjon av olje og gass fremfor annen industri når vi er avhengige av at hele verden lykkes med å få utslippene ned i null og dermed ikke kan forbrenne oljen og gassen vi produserer utslippsfritt?

 

Et annet eksempel: Måten vi regnskapsfører utslipp fra biodrivstoff gjør at innblanding av biodrivstoff i norsk transportsektor gir effektive klimakutt i Norge. Produksjonen av biodrivstoffet er imidlertid ikke utslippsfri og i enkelte tilfeller kan utslippene herfra overstige utslippene fra forbrenning av fossile drivstoff. Uten strenge krav til bærekraft og nøye overvåking av hvordan etterspørselen påvirker produksjonsutslippene og miljøkonsekvensene globalt risikerer vi å bidra til å forverre både klimautslippene og tapet av naturmangfold globalt, selv om vi kutter utslipp nasjonalt.

 

Kan Norge bli et lavutslippssamfunn i 2050 med effektiv ressursbruk og hvor vi sikrer naturmangfoldet uten å ta ansvar for våre importerte klimagassutslipp?

Vår offisielle klimastatistikk er basert på prinsippet om geografisk avgrensning av kilden til klimagassutslippene. Dette er en god metode for å unngå dobbelttelling av utslippene globalt. Men det gir oss en begrenset forståelse for driverne bak klimagassutslipp internasjonalt. Det er estimert at 60 prosent av verdens klimagassutslipp og mellom 50-80 prosent av verdens land-, material- og vannforbruk kommer fra husholdningers forbruk og produksjon av varer og tjenester som kjøretøy, flyreiser, klær, mat og andre hverdagsprodukter.

 

En stor del av klimagassutslippene knyttet til materialbruk og vareproduksjon skjer utenfor Norge. Som følge av Norges høye velstandsnivå har vi høye forbruksbaserte utslipp. Forbruket vårt bidrar dermed til økte, geografiske utslipp internasjonalt, men det synes ikke på vårt offisielle klimaregnskap.

 

Motsatt gjelder det også at når Norge og EU skal i gang med den omfattende omstillingen til en mer sirkulær økonomi, så ser vi ikke den fulle klimagevinsten av dette på den nasjonale klimastatistikken vår. Ulempen med dette er at vi går glipp av et viktig virkemiddel for klimakutt med globale effekter når vi ikke utnytter den store muligheten vi har med et forbruksbasert klimaregnskap til å veilede til å velge annerledes som forbrukere. Dette omfatter både offentlig sektor som innkjøper og forbruker av varer og tjenester, og det gjelder forbruket i alle de norske private husholdningene. I Sverige har man derfor innført forbruksbasert klimastatistikk som et supplement til den geografiske klimastatistikken og det arbeides nå med å forberede nasjonale mål for kutt i de forbruksbaserte utslippene. Et forbruksbasert perspektiv på kildene til klimagassutslipp tilfører nyttige verktøy i klimapolitikken og øker mulighetene for at vi globalt skal klare å nå klimamålene våre.

 

  1. Hvordan ivareta naturmangfoldet i omstillingen til lavutslippssamfunnet?

Klimakrisen og tapet av naturmangfold er sterkt sammenvevd. På mange områder er det de samme aktivitetene som forårsaker både klimaendringer og tap av naturmangfold. I tillegg forsterker klimaendringer tapet av naturmangfold, mens tap av natur skaper økte klimagassutslipp, begrenser opptaket av karbon og gjør oss mer sårbare i møte med klimaendringene. Mange klimatiltak vil også ha positiv effekt på å sikre naturmangfold, men ikke alltid. Det er særlig klimatiltak som er basert på omfattende arealbruk, for eksempel ved å erstatte fossile energikilder med biobasert energikilder eller storskala biobaserte karbonlagringsløsninger som kommer på bekostning av naturmangfoldet. Vi er nødt til å få på plass styringsverktøy eller prinsipper som gjør at vi både sikrer naturmangfold og kutter klimagassutslipp samtidig, men ikke på bekostning av hverandre.

 

For eksempel: I Klimakur beregnet Miljødirektoratet at arealbruksendringer som følge av bygg og anlegg (utbygd areal) har medført utslipp av 40 millioner tonn C02-ekv. mellom 1990 og 2017 i Norge. De årlige utslippene er dermed på rundt to millioner tonn. Det er ukjent hva slags type natur eller naturmangfold som har gått tapt som følge av disse nedbyggingene. Dermed er det å prioritere mellom utbyggingsprosjekter kanskje den viktigste jobben vi må gjøre i tiårene framover. Kanskje er arealnøytralitet et verktøy som bør tas i bruk til dette formålet og kanskje er arealnøytralitet et prinsipp som bør ligge til grunn for et langsiktig bærekraftig velferdssamfunn.

 

  1. Hvilke formål skal vi prioritere bioressursene til?

Bioressurser kobles i økende grad til klimaomstilling, samtidig som det er arealkrevende og i stor grad kan påvirke tap av naturmangfold og nedbygging av natur. Derfor er det avgjørende å ha klare prinsipper for prioritering og regulering av bioressursene.

 

Det planlegges i dag for at bioenergien skal erstatte deler av de fossile energikildene i så godt som alle sektorer, inkludert kvotepliktig sektor. Samtidig etterspørres de samme bioressursene for å dekke andre behov. Dette gjelder alt fra mat- og fôrproduksjon til industriprodukter, bioplast, papir, tømmer og byggevarer. Bioressurser kan i tillegg brukes til karbonlagring, men også dette er arealkrevende.

 

Det er derfor avgjørende å få på plass styringsmekanismer for bruk av bioressurser framover som bidrar til at vi lykkes både med klimaomstilling, med å sikre naturmangfold og med å ta vare på grunnleggende menneskelige behov.

 

  1. Hvordan skal vi involvere og engasjere befolkningens i omstillingen til lavutslippssamfunnet?

Omstillingen til lavutslippssamfunnet innebærer store endringer i hvordan befolkningen lever livene sine. Da er det viktig at den norske klimapolitikken blir en sosial politikk, som oppleves rettferdig og forståelig. Det omfatter valg av virkemidler og kommunikasjon rundt klimapolitikken vår.

 

Måten vi fører klimaregnskap på i dag og store deler av debatten om klimapolitikken er ikke spesielt godt egnet til å mobilisere befolkningen til klimahandling. Det er vanskelig å synliggjøre at ditt bidrag kan utgjøre en forskjell, nettopp fordi mange av de bidragene vi kan gjøre på individuelt nivå vil gi størst effekt internasjonalt, og ikke på det nasjonale regnskapet. Derfor er forbruksbasert klimaregnskap et viktig virkemiddel for å mobilisere folk. Med et forbruksbasert klimaregnskap kan man synliggjøre på hvilken måte det har noen effekt at du og jeg velger kollektivtransport, kutter flyreiser, reduserer klesforbruket, velger gjenbruk fremfor nye ressurser, kutter kjøttforbruket og matsvinnet osv. Et forbruksbasert klimaregnskap er en veileder til klimahandling og det understøtter de allerede foreslåtte tiltakene i Klimakur. Forbruksbaserte klimaregnskap vil være et verktøy som ligger til grunn for å tilpasse klimapolitikken slik at den gjør det enklere for hver enkelt, og for næringslivet og offentlig sektor, å bidra og å omstille seg. Får det denne effekten kan det samtidig øke forståelsen og oppslutningen om klimapolitikken i befolkningen.

[1] https://goodlife.leeds.ac.uk/