HØRINGSINNSPILL KLIMAUVALGET 2050
Avsender: Juridisk Klimaforening

Mandatet:

Utvalget forstår mandatet slik at det etterspør en tverrfaglig vurdering, der fokus er å se på hvilke sektorer som bør stå i fokus under det grønne skiftet, samt hvilke tverrfaglige og tverrsektorielle tiltak som bør iverksettes i denne sammenheng. Juridisk Klimaforening (JKF) har i lys av dette utformet en rekke forslag til lovendringer som tar sikte på den tverrfaglige og tverrsektorielle omstillingen som må skje. Avslutninsvis finnes også noen kommentarer om viktigheten av internasjonale forpliktelser og hensyn, når nasjonal strategi skal utformes.

Foreningen understreker viktigheten av å sikre forutberegnelighet og klare retningslinjer for aktører i en så stor omveltning som det grønne skiftet. Lovverket er ment å sikre nettopp disse hensyn, og vil derfor utgjøre et viktig virkemiddel i omstillingsprosessen. Videre vil lovverket være egnet til å sikre insentiv til omstilling både for næringslivet, forvaltningen og privatpersoner. Dette kan bidra til å sikre etterlevelse og effektiv håndhevelse i omstillingsprosessen.

Vi foreslår at utvalget utreder eller foreslår følgende endringer i norsk regelverk:

Klimaloven

JKF mener Lov av 16 juni 2016 Lov om klimamål (klimaloven) § 4 som oppstiller Norges klimamålsetning for 2050 må endres. Første punktum bør slå fast et mål om at Norge skal bli et «nullutslippssamfunn», og ikke et “lavutslippssamfunn”, som loven lyder per dags dato. For å begrense oppvarmingen til 1,5 graders, må verden i 2050 ha et utslipp på netto null av klimagasser. Dette må reflekteres i vår egen klimalov. Til sammenligning har Danmark lovfestet målet om å bli et nullutslippssamfunn i sin lov om klimamål. Sverige har på sin side valg å lovfeste at regjeringen skal utforme politikk i tråd med de mål for reduksjon i klimagassutslipp som Riksdagen har satt. Riksdagen har vedtatt målet om at Sverige senest i 2045 skal ha et utslipp på netto null av drivhusgasser.

I tillegg mener JKF at målet om å begrense global oppvarming med 1,5 grader bør lovfestes i klimaloven. Vi viser i denne sammenheng til IPCC sin rapport fra 2018 og 2021, om viktigheten ved å begrense oppvarmingen til 1,5 grader for å unngå vesentlig risiko for menneskers liv og helse.

Videre er JKF enig med Norges institusjon for menneskerettigheter i at klimaloven må utbroderes, til i større grad å fastslå en norsk strategi for utslippskutt. Det bør fremgå en lovfestet plikt til å årlig nedsette rettslig bindende målsetninger som skal nås i løpet av det påfølgende året. Her bør det også fremgå hvilke reaksjoner det vil medføre at målsetningene ikke blir oppnådd. JKF anser dette som et nødvendig tiltak for å sørge for at staten etterlever plikten i Grunnlovens § 112 til å sikre retten til et levelig miljø for kommende generasjoner.

Klimakommisjon
JKF understreker viktigheten av at lovverket legger til rette for effektiv håndheving av norske klimamål. Både staten og bedrifter må gis insentiv til å sørge for utslippskutt. Uavhengig kontroll blir i slike tilfeller viktig. Mens håndheving for private bedrifter naturlig vil skje gjennom domstolene på behovsbasis, bør staten holdes under oppsikt på mer kontinuerlig basis. Det er staten som har det overordnede ansvar for å sørge for at Norge overholder sine internasjonale forpliktelser, og legger til rette for en omstilling av næringslivet.

JKF mener derfor utvalget bør utrede muligheten for å opprette en uavhengig klimakommisjon som skal overvåke overholdelsen av nasjonale utslippskutt. Kommisjonen bør også ha en rådgivende funksjon overfor Regjeringen og Stortinget når nye virkemidler skal iverksettes på nasjonalt nivå. Dette kan bidra til å sikre effektiv håndheving og etterlevelse av den nasjonale grønne omstillingsprosessen, og et faglig grunnlag når det skal tas valg om strategier eller virkemiddel.

Næringslivet:

Olje- og gassnæringen er en stor kilde til norske klimagassutslipp på nasjonalt nivå. I tillegg gjør denne sektoren at Norge også bidrar vesentlig til globale klimagassutslipp ved at norsk olje- og gass brennes utenfor norske grenser. JKF mener Norge må innstille seg på denne omstillingen når nasjonal strategi skal utformes. Det må legges til rette for at denne inntektskilden forsvinner, og andre sektorer i stedet må bidra til å vedlikeholde velferdssamfunnet Norge. Utvalget bør derfor utrede hvilke regelverksendringer som må på plass for å sikre vekst av grønne næringer, og om det finnes hindringer i eksisterende regelverk som vil gjøre det vanskelig å bygge opp nye virksomheter. Pengestrømmer må rettes mot sektorer der Norge har potensiale til å bygge opp næringsvirksomheter.

Bedrifter vil spille en betydelig rolle i det grønne skifte. Det blir derfor viktig å skape insentiv for bedrifter til å omstille produksjonen sin der dette er nødvendig. Herunder vil det være viktig at allmennheten har tilgang til informasjon om bedrifters miljøfotavtrykk. Dette kan skape bevisste valg blant borger, og oppfordre bedrifter på konkurransegrunnlag til å legge om til en grønnere produksjon.

Den enkeltes krav på miljøinformasjon er overordnet regulert gjennom Grunnlovens § 112 (2), som gir den enkelte borger «rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen». Ivaretakelsen av denne rettigheten skjer i dag bl.a. gjennom miljøinformasjonsloven, som gir «enhver» rett til miljøinformasjon fra offentlige organer (lovens kapittel 3) og all annen offentlig eller privat virksomhet (lovens kapittel 4). JKF er likevel av den oppfatning at retten til miljøinformasjon i liten grad er kjent blant borgerne.

JKF ber derfor utvalget utrede muligheten for å lovfeste en plikt for bedrifter til å synliggjøre at de har en informasjonsplikt om å gi miljøinformasjon etter modell fra GDPR artikkel 12, 13 og 14. Et alternativ kan være å få en lignende bestemmelse som miljøinformasjonsloven § 16 første og annet ledd, jf. § 5 (2) jf. § 2. om rett til miljøinformasjon i åpenhetsloven.

I forlengelse av dette bør det vurderes om dette bør utvides til en generell informasjonsplikt, foreslått slik at informasjonen skal være tilgjengelig for allmennheten. Det vil ikke lenger bare være pålagt å oppgi informasjon dersom bedriften blir bedt om dette. Det kan for eksempel lovfestes et krav om at slik informasjonen skal fremgå av bedriftens hjemmeside.

JKF mener utvalget også bør utrede muligheten for en aktsomhetsplikt. Denne bør sammen med en miljøinformasjonsplikt fremgå av åpenhetsloven for å sikre sammenheng i lovverket. Vi viser i den sammenheng til EU sitt arbeid med å utrede en due diligence plikt for næringslivet for menneskerettigheter og miljø. Ettersom en slik plikt vil medføre nokså betydelige kostnader for bedrifter i forbindelse med informasjonsinnhenting, ansees det formålstjenlig at kun større bedrifter han en slik plikt, slik at bedrifter ikke pålegges en uforholdsmessig stor byrde som kan hindre vekst.

Internasjonalt:

JKF anerkjenner viktigheten av å se Norges internasjonale arbeid i sammenheng med nasjonal omstillingsprosess. Norge burde derfor arbeide for å få på plass en internasjonal avtale mellom land med store oljeressurser om å fase ut olje-produksjonen innen 2030. Utslipp utenfor egne landegrenser bør tas med som en del av klimaregnskapet til slike land, eventuelt føres opp/ logges i en egen oversikt, med egne utslippsmål. JKF anerkjenner at det vil være vanskelig å få en slik rapporteringsplikt inn under de rapporteringsplikter for NDC under Parisavtalen. I stedet kan man se på muligheten for et eget rapporteringssystem. Dette vil gi oljelandene oversikt over hva konkurrentene gjør og sånn sett skape mer sikkerhet i utfasingen av olje og gass. Dette vil være egnet til gi tryggere rammer rundt nasjonal utfasing av olje- og gass, og gjøre nasjonal omstilling lettere.

Når vi regner klimagassutslipp per innbygger, er Norge blant utslippsgigantene. Når vi tar med klimagassutslipp norsk olje og gass har sluppet ut utenfor landegrensene, er vi best i klassen. Vi må støtte opp under “polluters pay” -prinsippet og inkorporere det i både vår nasjonale og internasjonale strategi. Det er derfor viktig at Norge tar sine klimamål på alvor, og har en nasjonal omstillingsstrategi som er progressiv og et eksempel til etterfølgelse.