Innspill fra: Spire

Innspill til Klimautvalget 2050

Spire er en miljø- og utviklingsorganisasjon for unge. Vi takker for muligheten til å komme med innspill til deres arbeid, og håper vi kan ha en tett dialog gjennom deres prosess.

Vi ønsker å bemerke at vi er nødt til å forstå at vi ikke kan fortsette å operere under status quo, men at vi må tenke helt nytt om hvordan vi strukturerer vårt nasjonale og internasjonale samfunn. I praksis innebærer et lavutslippssamfunn full stopp i bruk og produksjon av fossil energi og en omlegging av dagens økonomiske system. Vi kommer derfor med noen tiltak under som vi mener er helt nødvendige for å kunne nå målet.

En bærekraftig økonomi
Dagens politiske system opererer innafor en miljøkrise, i et hus som brenner. Grunnen til dette er at vi har feilet å forstå at de økonomiske strukturene ikke makter å ivareta klima og natur på grunn av vektlegging av evig økonomisk vekst. Derfor blir tiltakene isolerte og lite effektive eller helhetlige og opprettholder i stedet markedsstrukturene som har bidratt til å skape sosial ulikhet og miljøkrisa. Både IPCC, IPBES, og European Environmental bureau er alle tydelige på at vår overproduksjon og overforbruk har bidratt til krisa og at såkalt grønn vekst ikke vil løse problemene. Derfor må vi endre de grunnleggende strukturene og skape en økonomisk modell som makter å snu nedadgående trender for naturmangfoldet og oppadgående trender for klimagassutslipp.

Vi trenger en bærekraftig og rettferdig økonomi som setter klima, natur og menneskers trygghet for gode liv i sentrum, hvor vi får nye verdier for hva livskvalitet og velferd er. Det er avgjørende med en reell sirkulær økonomi som tar for seg hele prosessen fra redusert forbruk til gjenvinning. Et annet verktøy er å ta i bruk smultringmodellen etter modell fra Amsterdam der økonomiens rolle kun er et virkemiddel for å sikre alle mennesker trygge liv innafor jordas tåleevne.

En realistisk tilnærming til teknologien
Forskning på, og utvikling av miljøvennlig og energieffektiviserende teknologi, kan være en del av løsninga på utfordringene vi står overfor. Som et rikt land har Norge ansvar for å gjøre teknologien tilgjengelig i land i det globale Sør. Samtidig må vi anerkjenne teknologiens bakside og ha en nøktern og helhetlig tilnærming til dens bruk og utvikling.

Utviklinga av teknologi bidrar til å tømme ressurslagrene i Sør og fører med seg både miljøødeleggelse og menneskerettighetsbrudd. Utvinning av mineraler, som kobolt og litium, fører med seg tap av matjord, naturmangfold og vannforsyninger. Mineralene produseres dessuten på fossile fabrikker. I tillegg blir ofte lokalbefolkning bortvist fra sine landområder for at storselskapene skal utvinne mineralene. Dette ser vi både i land som Kongo eller Bolivia, men også i Norge ved for eksempel Repparfjorden.

Vi kan ikke løse klimakrisa ved å skape nye, og like alvorlige problemer. I tillegg baseres ofte teknologiske løsninger på kunnskap vi enda ikke besitter, eller vet når vil være tilgjengelig. Vi kan derfor ikke fortsette en naiv tro på at teknologien alene vil redde oss fra klimakrisa.

Dette gjelder også innen karbonfangst- og lagring (CCS). Industriell CCS krever teknologi som enda er i startfasen, i tillegg til store økonomisk investeringer. Nylig så vi at Klemetsrud fikk avslag på sin søknad. I og med at vi har svært få år på å kutte utslipp er det en for stor optimisme og avhengighet tilknyttet industriell CCS kan få alvorlige konsekvenser dersom det går på bekostning av andre klimatiltak. Det er derfor essensielt at industriell CCS blir brukt til å supplere andre tiltak, ikke å erstatte dem. I tillegg må man satse mer på naturlig CCS gjennom skog, myr og jord.

Klimakutt og petroleum
Norge har et skyhøyt forbruk og står for betydelige klimagassutslipp. I 2021 var Norges “overshoot-day” allerede 12.april. Dette viser vårt enorme ansvar og at vi må foreta store strukturelle endringer for å møte målet om å være et lavutslippssamfunn innen 2050. Det aller tydeligste området hvor Norge bidrar til alvorlig klimakrise globalt er gjennom vår petroleumsindustri. Utslipp fra norsk olje og gass er hele ti ganger så store som våre nasjonale utslipp. Norge må bli et fossilfritt samfunn, som ivaretar sosial og miljømessig bærekraft, innen 2050. Samtidig kan vi ikke vente, og må ha minst 60% utslippskutt innen 2030. Kvotepliktig sektor skal ikke inngå i dette.

Verden har allerede funnet mer olje enn hva vi kan ta opp for å holde oss under 1,5-gradersmålet. På grunn av Norges historiske og økonomiske ansvar har vi et særlig ansvar. Norge må legge en plan for rask og planlagt utfasing i olje- og gassektoren. Dette er også det mest kostnadseffektive vi kan gjøre for å kutte klimagassutslipp, her bør man også se på Klimarisikoutvalgets rapport. Å vente på plutselig avvikling av næringen gjør oss avhengig av en teknologi som fortsatt ikke er på plass, som kan bli svært dyr å ta i bruk, og vil bruke en stor mengde ressurser fra et dramatisk minkende ressursgrunnlag. Derfor må omstillingen skje i dag.

Nasjonal klimarettferdighet
For å kunne få til en reell bærekraftig omstilling, må klimatiltakene gjøres i et rettferdighetsperspektiv. Alle må bli inkludert på en rettferdig måte i den grønne omstillingen. I dag treffer mange klimatiltak skjevt i samfunnet. De med lav inntekt, og gjerne unge, rammes relativt sett økonomisk og sosialt hardere enn de med høyere sosioøkonomisk status. Klimatiltakene som fattes må ses i sammenheng med eksisterende forskjeller i samfunnet og strukturene som opprettholder dem. Lavtlønnede kan ikke forventes å betale høye avgifter, ta dyrere og ”miljøvennlige” individuelle markedsvalg, mens norske myndigheter gir store skatteletter til de rikeste og refusjonsordninger til klimafiendtlig industri (som olje og gass).

Dette skaper synlig ulikhet og urettferd i omstillingsarbeidet, og spenner bein på den nødvendige omstillingen. Stort næringsliv og myndigheter må ta en større del av ansvaret enn hva de med lav inntekt må. Ved å ha en klimapolitikk som ivaretar befolkningens eksisterende situasjon og omfordele samfunnets goder tillater en større del av befolkningen å bidra i arbeidet for å nå målet om et lavutslippssamfunn. Et viktig tiltak er derfor karbonavgift til fordeling (KAF).

Internasjonal klimarettferdighet
Samtidig, konsekvensene av miljøødeleggelse rammer urettferdig globalt. Land i Sør er mer sårbare for miljøendringer, og møter allerede i dag hardere konsekvenser enn rikere land i Nord. Det de aller fattigste som betaler den største prisen, her spesielt småbønder i sørlige Afrika. Vi må ta klimarettferdighet på alvor, hvor vi som har tjent oss rike på å bidra med utslipp betaler den største prisen. Norge må derfor bidra mer i kroner og øre enn enkelte andre land, samt kutte mer. Om kun ni år skal vi ha nådd FNs bærekraftsmål, og vi vet at målene henger sammen og at om vi ikke ser på de i sammenheng vil vi ikke oppnå noen av dem.

Norge må derfor øke bidrag til klimafinansiering, dette må komme som friske midler og ikke tas fra bistandsbudsjettet. Det er også viktig midlene går både til klimakutt og klimatilpasning. Videre må Norge ta sitt ansvar gjennom å investeringer i SPU og trekke seg ut av alle miljøskadelige selskaper. I tillegg må Norge fremforhandle forpliktende bærekraftskapitler i samtlige handelsavtaler vi inngår.

Naturens rolle
Naturen spiller en nøkkelrolle i møte med klimaendringene, i tillegg til å ha en særskilt verdi i seg selv. 1 av 8 arter er utrydningstrua, og FN har påpekt at naturkrisa er den krisa som får flest negative konsekvenser for mennesker verden over. Naturen fanger og lagrer karbon fra atmosfæren. I tillegg er god matjord og naturmangfold avgjørende i møte med tørke og flom. Klima og natur henger uløselig sammen selv om det ofte har blitt skapt et unaturlig politisk skille mellom disse.

Norge er nødt til å anerkjenne naturens egenverdi, verdi for mennesker og dyr og betydning for matsikkerhet, klimaendringer og for å hindre ytterligere pandemier. Dette betyr stans i nedbygging av matjord eller urørt natur, økte midler til å kartlegge naturen, økt vern og restaurering både hjemme i Norge og globalt.

En samstemt, helhetlig og framtidsretta politikk
Samstemthet mellom politikkområder, næringer, department, internasjonale avtaler og sektorer er helt avgjørende for å både nå Bærekraftsmålene og for å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Målet om 90-95 prosent klimagassutslipp uten kvotekjøp kan ikke være et soloprosjekt fra klima- og miljøministeren – hele regjeringen og forvaltningen må med. Vi kan ikke lenger tenke i silo. Det må stilles krav til myndigheter, forvaltning og næringslivet. Konkrete og sektorvise planer må på plass, og statsbudsjettet må årlig gjenspeile målene og følgende tiltak. Disse tiltakene (med bevilgninger) må føre til hovedmålet om null utslipp, samt en rettferdig fordeling av samfunnets goder. Derfor er det også viktig å evaluere tiltakene jevnlig, og ikke kun målene.

Det er avgjørende at man får et offentlig innspillsforum for helhetlig politisk oppfølging med bred representasjon og reell påvirkning på plass. Dette må følges opp med interdepartementalt samarbeid og gode rapporteringer på mål, og kontrolleres av en uavhengig institusjon som for eksempel et framtidsombud som vil vurdere hvordan dagens politiske beslutninger påvirker livene til fremtidas generasjoner.

Vi ønsker utvalget masse lykke til med deres viktige oppgave og mandat. Videre håper vi på fremtidig dialog om de konkrete innspillene og tiltakene vi mener kan og må gjennomføres.

Vennlig hilsen,

Julie Rødje
Leder i Spire

{field:last_opp_fil_1538694225262}