Kjære utvalgsmedlemmer,
I lys av utvalgets mandat om å se på hvordan utslippsreduksjoner og omstilling kan skje på en mest mulig kostnadseffektiv måte, ønsker jeg å komme med noen innspill. Jeg vil vektlegge to områder hvor det er lite samsvar mellom utslipp og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Det ene er subsidieringen av storfe-, saue- og geitedrift i jordbrukssektoren. Den andre er samfunnsøkonomisk ulønnsomme samferdselsprosjekter som også har utslipp.
Jordbrukssektoren:
Når man ser på prisingen av klimagassutslipp i Norge, gjerne med trappetrinnsgrafen som vises i Figur 2.18 i Prop. 1 LS (2020-2021) – Skatter, avgifter og toll, ser man at det er stor forskjell mellom prisene som ulike sektorer møter. Dette er åpenbart samfunnsøkonomisk ineffektivt. Lengst til venstre i grafen er «Utslipp uten pris», som i stor grad består av utslipp fra jordbruket, spesielt fra drift av storfe, sau og geit. Det er egentlig misvisende å si at denne virksomheten er utslipp uten pris, da de i praksis møter negative priser gjennom relativt store tilskudd per enhet. Virksomhet med disse husdyrene, med svært høye metangassutslipp per enhet, mottar flere typer tilskudd, både gjennom pristilskudd og produksjonstilskudd, deriblant husdyrtilskudd. I Jordbruksavtale 2021-2022 er husdyrtilskuddet per melkeku per år mellom 1050 og 4888 kr avhengig av størrelsen på virksomheten og mellom 770 og 4180 kr per ammeku per år. Samtidig slipper en melkeku og en ammeku årlig ut henholdsvis 164 kg og 128 kg metan per år. Husdyrtilskuddene alene innebærer subsidiering på mellom 6 og 29 kr per kg metan. Med et GWP100 på 25 for metan tilsvarer dette subsidiering på mellom 240 og 1160 kr per tCO2e (har man et kortere tidsperspektiv, f.eks. 70 år, vil metan vurderes til en enda høyere effekt). Det er i grell kontrast til andre sektorer hvor utslipp prises til mer enn 500 kr per tCO2e. Dette er et hinder for kostnadseffektiv overholdelse av Norges klimaforpliktelser.
Jeg foreslår at utvalget anbefaler:
• En gradvis og forutsigbar nedtrapping av tilskuddene i jordbrukstilskuddene som stimulerer til husdyrsdrift med metangassutslipp, hvor tilskuddene som innebærer høyest subsidiering per tCO2e trappes ned raskest. Det sparte provenyet kan for eksempel brukes til grønn omstilling.
• Grafene som offisielt brukes til å synliggjøre prisingen av klimagassutslipp, som Figur 2.18 i Prop. 1, bør synliggjøre at det er direkte subsidiering av svært utslippsintensive aktiviteter i jordbrukssektoren.
• Landbruksministeren må holdes til ansvar og dermed offisielt og jevnlig redegjøre for at hen er innforstått med subsidieringen av klimagassutslipp og eventuelt hvorfor subsidieringen per utslippsenhet i et gitt år kan forsvares – f.eks. kan et melkeu-år generere fellesgoder som «naturverdier» og «matberedskap» for mer enn 1000 kr som rettferdiggjør de høyeste tilskuddssatsene.
Samferdselssektoren:
I Nasjonaltransportplan 2022-2033 ser vi fra tabell 10.2 at veiprosjektene i de første 6 årene av NTP til sammen har en negativ samfunnsøkonomisk nytte, en estimert nåverdi på -33,6 mrd. NOK, samtidig som de forventes å generere en økning i utslipp på 200 tCO2e i åpningsåret (noen prosjekter har vesentlig høyere utslipp, mens andre reduserer utslipp). Legger man til utslipp over prosjektenes levetid, inkludert byggefasen (hvor for øvrig utslippene ikke er tatt med i nyttekostnadsanalysene gjort i forbindelse med NTP), blir utslippene mange ganger større. Disse prosjektene innebærer også inngrep på 346 dekar med verdifulle naturområder (ref. utvalgets mandat om å se på hvordan grønn omstilling skal også sikre naturmangfold). Dette er med andre ord et tilfelle av subsidiering av utslipp, hvor man binder opp mye kapital i ulønnsom infrastruktur som samtidig øker utslippene. Dette er et hinder for kostnadseffektiv overholdelse av Norges klimaforpliktelser.
Jeg foreslår at utvalget anbefaler:
• Ingen samferdselsprosjekter som er samfunnsøkonomisk ulønnsomme og samtidig bidrar til en netto økning i klimagassutslipp bør få plass i NTP, og bør i hvert fall utsettes til samferdselssektoren er tilnærmet uten utslipp (dvs. på ubestemt tid).
• Hvis slike prosjekter likevel blir vedtatt, må samferdselsministeren holdes til ansvar og offisielt redegjøre for hen er innforstått med at samfunnsøkonomisk ulønnsomme samferdselsprosjekter innebærer at landet som helhet oppnår en verdi er lavere enn kostnadene som brukes (dvs. landet påføres et tap), og hvis det samtidig fører til økte utslipp så er det en subsidiering av utslipp som motarbeider kostnadseffektiv overholdelse av Norges klimaforpliktelser. Det må i så fall rettferdiggjøres på grundig og etterprøvbart vis.
Med vennlig hilsen,
Paal Brevik Wangsness
Samfunnsøkonom